fredag 4. juli 2014

Marka24 - 2014


















I dag, når det er gått snart tre uker siden årets Marka24, kom sønnen min og spurte om det allerede var mulig å melde seg på til neste år. Hva skal jeg synes? Overraskende? Uventet? For meg personlig var det først og fremst en stor seier. Uansett hvordan det gikk i år, var sønnens ønske om å delta igjen, det største vi kunne oppnå.
 
Men hele historien starter ikke der. Til å begynne med gjaldt det ikke min sønn, snarere meg selv. Jeg hadde tenkt på Marka24 i over ett år, men siden jeg ikke hadde noen å gå sammen med, var det svært usikkert om jeg noen sinne kunne delta. Lettere var det ikke da jeg ble vitne til at min ektemann var klar til å stille seg ved startstreken med et herrelag. Min desperasjon førte til at jeg likevel greide å finne en løsning – nemlig, å stille sammen med barna.
Vi har tvillinger, ei jente og en gutt, på 13 år. Da de ble kjent med morens idé, nektet de nok ikke, men uttrykte heller ikke så stor begeistring eller interesse. Det hjalp litt da jeg kom hjem med startnumrene og kjøpte inn det vi skulle ha med oss, bl.a. saft og havrekjeks.

På vei mot startområdet.






































Så kommer selveste dagen, 14. juni, og vi står ved startstreken, klare til å oppleve et eventyr.
De to siste ukene hadde jeg tilbrakt flere kvelder ved kartet og utarbeidet en plan for oss. Ruta strakk seg nordover fra Sognsvann og omfattet til sammen 11 poster, i overkant av 70 km. Jeg ble nokså fornærmet da jeg rådførte meg med min kjære og hørte hans nokså bastante mening om at vi muligens ville klare 40 km, ikke noe særlig mer enn det. Jeg bestemte meg for ikke å diskutere dette igjen med noen. Likevel skjønte jeg at vi burde ha et alternativt plan, og forsikret meg om at det var mulig å forkorte ruta vår betydelig ved behov og likevel komme i mål. Tanken på at en av oss ville bryte var uaktuell – når man stiller som et familielag, er det gitt at alle sammen skal komme i mål, tenker jeg.
Hvis man ser bort fra denne planen som jeg holdt skjult i tankene og lagret i app’en på mobilen, hadde vi ellers ingen store ambisjoner. Skulle vi komme i mål kl. 23 samme dag med 300 poeng, ville vi være fornøyd. Vi hadde faktisk pakket badetøy også. Det viktigste var å stå samlet som en familie.
 
Klokka er 12.00 og endelig er vi i gang.
Barna er spente i selve starten, men så får jeg en anelse av at dette ikke vil gå så bra. Allerede før vi når den første posten, ser jeg på sønnen at dette er kjedelig for ham. Jeg er skuffet og urolig. Heldigvis, kvikner han opp når vi svinger av grusveien og begir oss på små stier.

Glitre og Faustus ved Skjennungstua.
Den første posten, Skjennungstua, er nådd. En liten seier! Barna spør om hvor vi er og hvor vi skal. Jeg peker på Sognsvann, så på Skjennungstua og fører fingeren videre langs den ruta jeg hadde valgt. Dette ser helt urealistisk ut, men barna gidder ikke å fordype seg i logiske vurderinger, noe jeg er svært takknemlig for. Etter hvert kommer vi til post nummer to, Studenterhytta.

Humøret stiger til værs når vi er på Kobberhaughytta og konstaterer at vi har 157 poeng til sammen! Vi tar et kvarters lunsjpause før vi retter kurset nordover. Jeg opplyser at det er lang vei til neste post, nemlig, Middagskollen, men vi klarer dette lettere enn forventet. Barna er fortapt i fantasering om hvor de skal på ferie til neste år, jeg hører konversasjon om Australia, USA, shopping i London og smiler. Selve posten ligger på et fantastisk sted med vid utsikt over marka. Plutselig får jeg en anelse av å være på fjellet. Enda 41 poeng.
”Hva nå?” spør barna. ”Enda lenger nord. Klarer vi det?” Åja, så klart! Spenningen stiger.
Vi kommer til Langlia. 281 poeng til sammen. Vi teller og teller. Her tar vi en kort spisepause igjen. Plutselig får vi øye på en mindre gutt som vandrer sammen med sin far. ”Se, han der er yngre enn dere! Imponerende! Hvis han klarer dette, skal dere også klare det!” smiler jeg til barna. ”Nei, han er sikkert bare kortvokst!” fleiper min sønn.
Så vandrer vi videre nordover. På veien treffer vi nesten ingen og vi får en følelse av å være forvillet i skogen, langt borte fra sivilisasjonen. Tonen er god, vi er fortsatt fulle av energi, men tanker om ”alternative transportmidler” begynner å melde seg. Hva med å ri på en elg? Så hører vi sauer og dattera er i ferd med å løpe etter en av dem – hun vil nemlig ri på den! Sønnen derimot kommer med noen ville fantasier om å trikse litt med registreringsbrikken slik at vi blir registrert på alle postene uten å bevege oss av flekken. Så kommer vi på noe så enkelt som drosje…
Vi koser oss med samtalene, så glemmer vi oss bort og tar feil, derfor blir det en liten omvei. Men vi har kontrollen. Våte blir vi og når vi blir nødt til å vasse på myr, men dette er faktisk en fin avveksling. Det er fortsatt varmt, så det går fint. Vi er slitne av å gå på grus. Skogsstiene krever riktignok mer tid, men kroppen jobber på en annerledes måte, så det hjelper.
Uten å se så mange på veien, når vi til slutt Finnerudseter. Her blir vi møtt av en ensom postvakt. Han peker i alle fire retninger og forteller oss livlig om ulike muligheter, tilbyr myggspray og er så snakkesalig at vi glemmer nesten å registrere oss ved posten. Jeg tror det var her vi sluttet å tenke på poengsummen også. Plutselig kjenner man at det er ikke det alt sammen dreier seg om.
Nå merker vi at kvelden nærmer seg og tvilen sniker seg inn – vil vi virkelig klare hele planen? Dattera er sliten og nikker stumt når jeg tenker høyt om muligheten til å droppe en av postene, mens sønnen argumenterer ivrig for at vi skal gjennomføre alt som jeg hadde planlagt. Vi må ta et valg. Til slutt velger jeg Pershusfjellet fremfor Sinnerdammen, både fordi man får flest poeng og fordi det er spennende å komme seg opp til toppen. En sverm med mygg tvinger oss av sted.
Vi passerer Finnstad. Her er vi litt usikre på veien, så møter vi to spreke og svært hjelpsomme karer som tilbyr oss å slå følge sammen. Dette frister, men jeg vurderer at kreftene er ulike og takker nei til det. På veien treffer vi plutselig en mengde med folk, mange går opp, enda flere beveger seg nedover. Dette gir enn masse med energi!

På toppen av Pershusfjellet (649 moh).

Og endelig – klokka halv ti sitter vi på toppen av Pershusfjellet, den nordligste posten i ruta vår! Vi er omtrent halvveis. Utsikten er fabelaktig og humøret er på topp!
Herrelaget vårt melder seg på telefon. Det viser seg at de hadde forvillet seg ved en av postene og ligger ikke så godt an i forhold til planen deres. Når vi forteller hvor vi er, blir det plutselig stille i den andre enden. ”Vi må skynde oss…” hører jeg til slutt.
Samtalen gir enda mer energi.
Som resultat av dette velger vi å svinge innom Sinnerdammen likevel. Vi vet at det serveres blåbærsuppe der, og det frister! En drøy time etter er vi fremme. For første gang siden vi startet, går vi inn og setter oss ned på en stol. Blåbærsuppen smaker godt. Nå merker vi alle sammen at vi begynner å bli slitne. Jeg varter opp barna for at de skal få mest mulig hvile. Her får vi øye på faren med den spreke gutten igjen. Det viser seg at de hadde vært innom Vambua i mellomtiden. Selv om de ennå ikke har nådd Pershusfjellet, sier jeg til barna at denne gutten kommer nok til å vinne. Det viste seg i ettertid at de tok tredjeplassen – gratulerer så mye!
Like før midnatt beveger vi oss videre. Det nærmer seg det mørkeste tidspunktet på døgnet. Lyktene tas frem. Sønnen går med hodelykta og navigerer på den blåmerkede stien, søstera følger etter ham med en lykt i hendene. Jeg har ingen, men barna er utrolig flinke til å stoppe opp og lyse for meg ved behov, og sønnen er imponerende flink til å finne veien og er svært omtenksom når han velger hvor vi skal krysse liggende trestammer, våte partier samt bekker. Jenta blir mer og mer sliten og tempoet går betraktelig ned. Det tar en stund før vi er ved Finnerudseter igjen. Vi flørter litt med postvakta og spør om han er villig til å gi oss noen poeng for at vi kommer til samme post for andre gang – nei, det går dessverre ikke... Vi setter oss ned på bakken, og jeg registrerer at barna strever mer enn vanlig når de skal opp igjen.
Så bærer det videre mot Katnosdammen. Det er mørkt. Det blir kjølig. Og det tar lang tid. Jeg hører stadig oftere spørsmålet: ”Hvor langt det er igjen?” Flere og flere går forbi oss. Jeg prøver å holde humøret oppe.

Endelig er vi på Katnosdammen.
Her er det liv og mye folk. Jeg spør en Røde kors medarbeider om de kan transportere oss hjem. Han betrakter meg nøye og svarer: ”Det ser ikke sånn at du trenger det.” Dette tar jeg som et komplement.
Vi tar av oss sko for første gang på turen og kommer inn. Får servert blåbærsuppe, eplebåter, kaffe. Barna får til og med sjokoladepudding – ikke verst, til å være klokka halv tre på natta! Ved siden av oss sitter det en gjeng med gutter i 20-års alder og fantaserer om øl og badstue. Alt ser så uvirkelig ut… Jeg registrerer at barna er slitne og trøtte. De fryser også. Nok en gang gjør jeg alt for at de skal få mest mulig hvile – finner frem klær, hjelper dem til å skifte, lager havregrøt. Så teller jeg i hodet – selv om vi ankom posten senere enn jeg hadde håpet, har vi fortsatt god nok tid til å ta en liten blund. Men – nei, barna nekter. Jeg pakker sammen, legger det meste opp i min egen sekk og er klar til å gå.
Trøsten er at vi er ferdige med vandring på skogsstier, resten av ruta følger grusveier, og da går det mye raskere. I tillegg går mye av veien nedover. Det er lyst igjen. Og det er kaldt, vi ser at mange har lue og hansker på seg, noe vi ikke hadde tenkt på.
Vi passerer posten ved Sandungen. Nå er det svært langt igjen til neste post. Noen av forbipasserende skryter av ungene mine. Det varmer. Og hjelper. Litt i hvert fall. Og vi nærmer oss målet. Men vi er slitne.
Jeg spør barna om hvor mange poeng vi har. Ingen vet. Og ingen har krefter til å regne på det.
Jo lenger vi går, desto oftere vil barna sette seg ned, og jeg hører stadig vekk spørsmålet: ”Er det langt igjen?” Ja, det er langt igjen, men – jeg kan jo ikke si det. Jeg velger å lyve: tjue kilometer istedenfor tjuefem, ti istedenfor tolv, fire istedenfor seks. Jeg er ikke sikker på om dette har noen effekt. Men en ting er sikkert – det blir stadig vekk mindre igjen til målet.
Når det er femten kilometer igjen, merker jeg plutselig at dattera går og gråter – hun har det kjempevondt i føttene. Nå føler jeg meg som en elendig mor som har fått henne med på dette… Jeg går og ber til Gud at jeg skal ha det like vondt som hun. Da klarer jeg kanskje å trøste henne, tenker jeg.
Vi møter på de første syklistene og løpere, og diskuterer ivrig mellom oss om hva de muligens synes om oss. Samtalen hjelper å glemme smertene.

Bjørnholt, siste post. Vi hviler igjen. Jeg brer ut soveposen og får jenta til å legge seg. Gutten får det lille ullpleddet, mens jeg sitter i det morgenvåte gresset og masserer datteras føtter. Folk kommer og går. Noen hviler. Flere halter. Alt ser ut som på en film. En sverm med knott svever over oss, jeg dekker hodet til med fleecegenseren og teller minuttene. Vi har god nok tid, men sønnen begynner å mase om å gå videre. Så pakker jeg sammen, legger hele sekken til dattera opp i min egen og er klar til å kjempe mot den siste mila.
Utmattelsen melder seg, nå kan jeg også med sikkerhet si at jeg er sliten. Og jeg ser på dattera at denne innrømmelsen hjelper, hun blir plutselig sterkere.

Hvile underveis.
Skjersjødammen. Siste stopp. Det kommer en mann som tilbyr oss nye tær. Vi spør etter nye føtter istedenfor, men dette er utsolgt, vi er for sent ute…
Jeg tenker lenge på hvilken vei vi skal velge og bestemmer meg for å gå langs elva – det er noe lengre, men man slipper den bratte stigningen i starten.
De siste seks kilometerne blir veldig lange. Vi hadde tenkt at vi er omtrent fremme når vi er i nærheten av Ullevålseter, men nå virker det ikke sånn. Vi møter stadig flere når vi nærmer oss Sognsvann, folk heier på oss – dette oppmuntrer, men jeg kan ikke lenger si at det gir mye energi. All energien er borte. Jeg er faktisk kvalm og dårlig i magen, har spist for lite og klarer ikke lenger å svelge noe som helst, ikke engang vann.

Men til slutt, litt over kl. 10 er vi i mål!
22 timer, 935 poeng, nesten 80 kilometer og femte plass i familieklassen! Og det viktigste – vi kom i mål alle tre! Slitne og trøtte, med verkende føtter og stive ledd, men null gnagsår, blemmer eller blåe tær – helt utrolig!

Glitre og Faustus (i bakgrunnen) etter målpasseringen.
De tre kommende dagene var jeg svært takknemlig for at det finnes så fantastiske oppfinnelser som heis og rulletrapp. Joggeskoene våre fikk en ordentlig hvile i noen dager også. Men helgen etter var vi i gang igjen – da dro vi faktisk igjen til selveste Katnosdammen! Der fant vi en pakke med blåbærsuppepulver i kjøkkenskapet. Barna ville så gjerne koke det, men jeg mente at dette skulle spises kun under Marka24.

Og sist, men ikke minst – vi gleder oss allerede til neste år!

Skoene våre fikk en ordentlig pleie også.